22.02.17 - Den store dagen




 

Trodde vi i alle fall. Pakket og super klare for å reise, satte vi oss på toget klokken 12.08 fra Tønsberg på vei til Gardemoen. Tror vi begge to hadde hatt reisefeber litt for lenge, det føltes i hvertfall sånn. Vi pratet om alt vi skulle oppleve, hva vi ville se og stemningen var helt i taket. Med en hel haug med sommerfugler i magen fant vi check-in terminalen til Qatar. Det ble endelig vår tur, vi ga fra oss passene og boarding-kortene til den smilende damen i disken. "Oi skal dere helt til Bali? Så spennende.", sa hun entusiastisk.

Brått ble det smilende ansiktet alvorlig. Hun kikket opp fra pc´en og så på oss, tok av seg brillene og ristet på hodet. Vi så på hverandre du og jeg, "Hva skal nå dette bety?". Så kom beskjeden ingen av oss var forbredt på "Jeg kan desverre ikke sende dere ned uten at passet er gyldig i minst 6 måneder etter hjemreise dato..". Det svartnet for oss begge to, alt kjentes tomt og håpløst. Vi ble tafatte begge to, og lengere i maska en noen gang før. Det er heldigvis en bitteliten politistasjon på flyplassen som vi ble anbefalt å gå ned til. Hva skulle vi gjøre nå? Hvordan får vi tak i nødpass? Virker egentlig nødpass i Indonesia? Vi måtte gi det et førsøk i allefall. Dermed ringte vi inn til den Indonesiske-ambasaden for å få noen svar. Ikke nok med at det ene passet ikke var gyldig lenge nok, men med nødpass MÅ man ha visum og det tar to dager å få. Så da røyk det loddet også.. Det var i dette øyeblikket vi innså at vi ikke kom til å komme oss med på flyet som gikk 17.05.

Vi kom i kontakt med Qatar-service-disken for å prøve å booke om flighten, det var jo ikke mulig siden vi allerede hadde sjekket inn. Stresset hopet seg opp innvendig, og alt føltes som et evig kaos som aldri ville stoppe. Etter en lang samtale med booking-selskapet og en del løping frem og tilbake på flyplassen, var det eneste vi hadde oppnådd å avbestille flybillettene. Fortsatt veldig målløse og forvirrede samlet vi sammen tingene våre litt unna skranken. Det har aldri vært tyngere å flytte føttene, og jeg har aldri tenkt at jeg skulle sitte på gulvet i en time på flyplassen, men det gjorde vi. Ingen av oss sa noe særlig, ikke tror jeg vi klarte å tenke så mye heller. Det eneste som kan lette litt på en så trykt og kjedelig situasjon er å spise, så får man i hvertfall i seg litt ny energi. Så det gjorde vi. 

Telefonene ble brukt flittig for å prøve å finne ut av noe lurt. Alle foreldre ble ringt for å finne gode råd. Det beste rådet, og vårt siste håp var politihuset på Grønland inne i Oslo. Der skulle det være mulig å få utstedt pass på en dag. Det blir utdelt 100 drop-in biletter, så det gjaldt vell bare å være tidlig ute dagen etter. En siste telefon, den gikk til min farmor som bor i Oslo. "Hei du, pappa sa at du har husmorferie og er alene. Vi lurer derfor på om du vil ha overnattings-besøk?". Dere kjenner besteforeldre, de sier aldri nei til spontan-besøk. Så dermed tok vi inn på det beste hotellet jeg vet om i Oslo, mine besteforeldres leilighet. Vi fikk i oss litt ordentlig mat og ble sittende oppe og pratet med farmor. Konklusjonen for dagen ble at det absloutt ikke var vår dag, og at dagen etter måtte gå i hvertfall litt i vår retning. 

(Fortsettelsen kommer i morgen)

2 kommentarer

Victoria Larsen

06.03.2017 kl.17:17

Så spennende!

Helle

06.03.2017 kl.18:03

Victoria Larsen: tusen takk, håper du liker fortsettelsen som kommer i morgen??

Skriv en ny kommentar

legg meg til som venn

19 år fra Tønsberg. Så hyggelig at nettopp du besøker bloggen min, og velkommen til min blogg. Dette er tvert i mot en moteblogg. Jeg skriver om tanker, opplevelser og min hverdag. Følg meg gjerne på instagram også, hellemuu!


Follow

Kontakt


hellemarieundrum@gmail.com


Kategorier



Arkiv




hits